Oppgave 2.

Alexis sin historie og historien til hennes forfedre flettes inn i hverandre, ettersom at fortiden kan ha betydning for hennes framtid. Jeg tolker derfor at det foregår flere parallelle handlingsforløp i boka. Det er flere handlinger i denne boka og vi blir kjent med mange karakterer, med vidt forskjellige personligheter!

Et eksempel er at vi blir vi godt kjent med Alexis sin bestemor Anna. Hun er lettbevegelig og hun har vanskelig for å kontrollere følelsene sine. Hun er aggressiv, og etter hvert som hun og søsteren Maria vokser opp blir det ikke bedre. Anna kan grense til å være ondskapsfull til tider, hun er skadefro og egoistisk. Hun står i sterk kontrast med søsteren som er hjelpsom, rolig og ren i hjertet. Hun og Maria er rake motsetninger. Disse inntrykkene får vi fra både direkte og indirekte skildringer. Det er en veldig klar kontrast mellom søstrene. 

Som sagt fra forrige blogginnlegg: Historien blir ikke fortalt kronologisk. Den veksler mellom fortid og nåtid. I tillegg kan historiene fra fortiden hoppe litt i forskjellig rekkefølge, men dette mestrer forfatteren uten at det blir rotete. For eksempel så blir handlingsreferat mye brukt når fortellerstemmen skal fortelle om hva som har skjedd eller hva som skjer videre.

Forfatteren har tatt i bruk ulike virkemidler når hun har skrevet boka. Hun bruker blant annet sterke skildringer. Hun legger vekt på små detaljer, og bruker mye sammenligninger og metaforer. Skildringene er enestående, forfatteren klarer å få fram lukter og følelser med ord og uttrykk. Min mening er at disse skildringene er noe av det som gjør boka så levende og magisk!

Det er viktig å huske på øya Spinalonga. Det er jo tross alt denne øya som er linken mellom de parallelle handlingsforløpene. I boka blir Spinalonga beskrevet noenlunde slik:

På Spinalonga er det er rester av elegante, italienskinspirerte villaer, hager og endatil butikker som er hjemsøkt av spøkelset av en sykdom Alexis har sett skildret i episke filmer som en levende død.
Det er innlysende at det å være spedalsk, forvist til denne store steinen ute i sjøen, måtte være et av de dårligste utgangspunktene man kunne ha i livet.
Hvis mennesker her hadde vært ulykkelige, hvorfor hadde de da anlagt kafeer. Hvorfor var det en bygning som kunne ha vært byens rådhus? Alexis fornemmer melankoli, men hun ser også et tegn på det normale. Denne lille øya hadde vært et samfunn, ikke bare et sted dit folk kom for å dø. Dette overrasker Alexis.

Før i tiden da Spinalonga var en leprakoloni var det noen av de spedalske som følte det som en lettelse å komme til øya. For ofrene var det en befrielse fra den elendige tilværelsen de hadde opplevd som utstøtte. Her levde folk med forskjellig bakgrunn under samme omstendigheter, uansett om de var fra en velstående familie, eller født i fattigdom. Og selv om det kunne føles ut som om livet hadde gått i mot dem, sloss de likevel for rettighetene sine.