Hvorfor velge André Bjerke? Han var jo en humørsyk mann med hemmelighetsfulle trekk. Han er kjent for sin sans for det tradisjonelle, og for sine flotte skildringer av det overnaturlige og det psykoanalytiske. Han var også en mann som alltid lengtet tilbake til barndommen, elsket vitenskap, sjakk og poesi. Han hadde noen fortryllende, gode sider som gjenspeiles i diktingen hans, og noen dystre, geniale sider som han gir uttrykk for i bøkene sine. Han var rett og slett et svært kreativt menneske som elsket å skape og leke med ord. Og med kjærlighet for språket ble han en av Norges mest folkekjære lyrikere.
Jarl André Bjerke ble født 30. januar, 1918 på Grefsen i Oslo. Han vokste opp som enebarn i et kunstnerisk hjem. Allerede som liten var han glad i å skrive og skildre alt han anså som vakkert. Foreldrene hans, Ejlert og Karin Bjerke var begge to kunnskapsrike forfattere, og besteforeldrene ga ham mye bibelopplæring. Dette gjorde ham til en meget kunnskapsrik guttunge. Da familien flyttet til Majorstua i Oslo begynte han rett i 2. klasse, fordi han kunne så mye fra før. For dette ble han mobbet og var mye ensom. Men han hadde ikke noe imot ensomheten, for da kunne han dyrke egne interesser og leke de lekene han selv hadde lyst til å leke.
Denne innstillingen lønte seg etter hvert som han ble eldre og folk rundt ham begynte å interessere seg for alt det spennende han holdt på med. Derfor ble han nokså populær etter at han begynte på realskolen på Fagerborg i 1929. Han ble redaktør for skoleavisen, Spindelvev, og folk ble svært begeistret for hans oppfinnsomme dikting og avanserte skrivekunnskaper.
André Bjerke tilbrakte en del tid sammen med sin fetter Jens Bjørneboe som også er en meget kjent, norsk forfatter. Sammen utviklet de seg til å bli enestående skribenter, begge to.
André Bjerke debuterte i 1940 med diktsamlingen Syngende Jord. Da var han bare 22 år gammel, og diktsamlingen ble mottatt med positiv kritikk. Han var i stor grad påvirket av nasjonalromantikken, og det legges stor vekt på livet og naturen i diktene hans. I 1941 ga han ut sin første roman Nattmennesket, som var inspirert av psykoanalysen, et meget aktuelt tema på den tiden. Boka tar også for seg det gode og det onde i mennesket. Sammen med De dødes tjern, som kom ut i 1942, er det de mest kjente romanene av André Bjerke. Bjerke var en mann for mystikk og skrev alle bøkene sine under pseudonymet Bernhard Borge. De dødes tjern ble filmdramatisert i 1959 hvor André Bjerke selv spilte en av rollene.
André Bjerke var mest produktiv mellom 1940 og 1960, den såkalte etterkrigstiden. På denne tiden ble Norge en velutviklet, industriell stat. Fattigdom, bolignød og arbeidsledighet ble sterkt redusert som et resultat av oppgangen i verdensøkonomien. De første etterkrigsårene var dessuten gylne år for bokbransjen. Det var stor etterspørsel etter bøker, og opphevingen av sensuren under krigen gjorde at flere bøker, som hadde blitt stoppet av sensuren, nå kunne bli publisert. Bokbransjen opplevde derfor mange utgivelser. Mange romaner og noveller tok opp tråden fra før 2. verdenskrig. Populære sjangere var blant annet folkelivsskildringer, historiske romaner og psykologiske – realistiske romaner. I tillegg ble erfaringene fra krigstiden tatt opp i en rekke romaner. Krigslyrikken i tradisjonell form dominerte også de første etterkrigsårene. Modernismen ble mer rådende på denne tiden, noe André Bjerke var sterkt imot. Han mente at modernismen kunne utarte til et smaksdiktatur, altså at man ikke fikk lov til å mene hva man selv syntes var bra litteratur. André Bjerke satt tydelige spor etter seg i norsk etterkrigstid, spesielt innen språkdebatt. I 16 år var han frontfigur i språkkampen. Han var redaktør i tidsskriftet Ordet fra første nummer i 1950 til 1966. Ordet hadde undertittelen: Tidsskriftet for fri sprogutvikling, og var et ”organ” for riksmålforkjempere.
For dette fikk han mange priser og æresbevisninger, blant annet så ble han utnevnt til ridder av St.Olavs Orden. En annen del av André Bjerkes arbeid var oversetting og gjendikting. Han oversatte mye av verdenslitteraturen, blant annet Shakespeare og Goethe. Dette fikk han også mye anerkjennelse for.
Andre Bjerke mestret mye, men når det kom til det motsatte kjønn var han helt håpløs. Det tok lang tid, men til slutt tok han motet til seg, uten så mye hell. Men til tross for sjenertheten hans ble han gift tre ganger. Han fikk tre barn, Vilde, Tone og Espen, sammen med skuespillerinnen Henny Elisabeth Moan. Bjerke var veldig glad i barna sine og dedikerte flere av diktene sine til dem. Men selv om han var en snill og kjærlig far, var han ikke den letteste å ha med å gjøre. Han var ofte deprimert og druknet sorgene i alkohol. I 1980 fikk André Bjerke slag og havnet i rullestol. Der ble han sittende til sin død 10. januar. 1985. Bjerke døde bare 66 år gammel, etter å ha levd et liv fylt med erfaringer. Og som han selv skrev:
Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet:
Amor Fati - elsk din skjebne.
Jarl André Bjerke ble født 30. januar, 1918 på Grefsen i Oslo. Han vokste opp som enebarn i et kunstnerisk hjem. Allerede som liten var han glad i å skrive og skildre alt han anså som vakkert. Foreldrene hans, Ejlert og Karin Bjerke var begge to kunnskapsrike forfattere, og besteforeldrene ga ham mye bibelopplæring. Dette gjorde ham til en meget kunnskapsrik guttunge. Da familien flyttet til Majorstua i Oslo begynte han rett i 2. klasse, fordi han kunne så mye fra før. For dette ble han mobbet og var mye ensom. Men han hadde ikke noe imot ensomheten, for da kunne han dyrke egne interesser og leke de lekene han selv hadde lyst til å leke.
Denne innstillingen lønte seg etter hvert som han ble eldre og folk rundt ham begynte å interessere seg for alt det spennende han holdt på med. Derfor ble han nokså populær etter at han begynte på realskolen på Fagerborg i 1929. Han ble redaktør for skoleavisen, Spindelvev, og folk ble svært begeistret for hans oppfinnsomme dikting og avanserte skrivekunnskaper.
André Bjerke tilbrakte en del tid sammen med sin fetter Jens Bjørneboe som også er en meget kjent, norsk forfatter. Sammen utviklet de seg til å bli enestående skribenter, begge to.
André Bjerke debuterte i 1940 med diktsamlingen Syngende Jord. Da var han bare 22 år gammel, og diktsamlingen ble mottatt med positiv kritikk. Han var i stor grad påvirket av nasjonalromantikken, og det legges stor vekt på livet og naturen i diktene hans. I 1941 ga han ut sin første roman Nattmennesket, som var inspirert av psykoanalysen, et meget aktuelt tema på den tiden. Boka tar også for seg det gode og det onde i mennesket. Sammen med De dødes tjern, som kom ut i 1942, er det de mest kjente romanene av André Bjerke. Bjerke var en mann for mystikk og skrev alle bøkene sine under pseudonymet Bernhard Borge. De dødes tjern ble filmdramatisert i 1959 hvor André Bjerke selv spilte en av rollene.
André Bjerke var mest produktiv mellom 1940 og 1960, den såkalte etterkrigstiden. På denne tiden ble Norge en velutviklet, industriell stat. Fattigdom, bolignød og arbeidsledighet ble sterkt redusert som et resultat av oppgangen i verdensøkonomien. De første etterkrigsårene var dessuten gylne år for bokbransjen. Det var stor etterspørsel etter bøker, og opphevingen av sensuren under krigen gjorde at flere bøker, som hadde blitt stoppet av sensuren, nå kunne bli publisert. Bokbransjen opplevde derfor mange utgivelser. Mange romaner og noveller tok opp tråden fra før 2. verdenskrig. Populære sjangere var blant annet folkelivsskildringer, historiske romaner og psykologiske – realistiske romaner. I tillegg ble erfaringene fra krigstiden tatt opp i en rekke romaner. Krigslyrikken i tradisjonell form dominerte også de første etterkrigsårene. Modernismen ble mer rådende på denne tiden, noe André Bjerke var sterkt imot. Han mente at modernismen kunne utarte til et smaksdiktatur, altså at man ikke fikk lov til å mene hva man selv syntes var bra litteratur. André Bjerke satt tydelige spor etter seg i norsk etterkrigstid, spesielt innen språkdebatt. I 16 år var han frontfigur i språkkampen. Han var redaktør i tidsskriftet Ordet fra første nummer i 1950 til 1966. Ordet hadde undertittelen: Tidsskriftet for fri sprogutvikling, og var et ”organ” for riksmålforkjempere.
For dette fikk han mange priser og æresbevisninger, blant annet så ble han utnevnt til ridder av St.Olavs Orden. En annen del av André Bjerkes arbeid var oversetting og gjendikting. Han oversatte mye av verdenslitteraturen, blant annet Shakespeare og Goethe. Dette fikk han også mye anerkjennelse for.
Andre Bjerke mestret mye, men når det kom til det motsatte kjønn var han helt håpløs. Det tok lang tid, men til slutt tok han motet til seg, uten så mye hell. Men til tross for sjenertheten hans ble han gift tre ganger. Han fikk tre barn, Vilde, Tone og Espen, sammen med skuespillerinnen Henny Elisabeth Moan. Bjerke var veldig glad i barna sine og dedikerte flere av diktene sine til dem. Men selv om han var en snill og kjærlig far, var han ikke den letteste å ha med å gjøre. Han var ofte deprimert og druknet sorgene i alkohol. I 1980 fikk André Bjerke slag og havnet i rullestol. Der ble han sittende til sin død 10. januar. 1985. Bjerke døde bare 66 år gammel, etter å ha levd et liv fylt med erfaringer. Og som han selv skrev:
Ikke som en Cæsar gjorde, skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet:
Amor Fati - elsk din skjebne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar