Oppgave 3.

Øya av Victoria Hislop er en bok fylt med lidenskap, spenning og ettertenksomhet. Den er både lettlest og gripende, og drar deg med inn i en annen tilværelse. Dette var i hvert fall min opplevelse av boka.
Øya, originalt på engelsk kalt The Island, er Victoria Hislops aller første roman. Boka har oppnådd en enorm suksess og er allerede en bestselger.

Boka er delt opp i ulike deler, der hver del har et lite høydepunkt. Fortelleren bruker handlingsreferat i store deler av boka. Dette gjør ikke boka mindre spennende, for forfatteren har et så gjennomført plott og så gode skildringer at du blir revet med i historien.

Handlingen starter med Alexis, i vår nåtid. Etter hvert blir vi ført videre inn i hennes forfedres liv. Vi går tilbake til fortiden og opplever hvordan Kreta var før, under og etter 2. Verdenskrig. Vi møter blant annet Eleni, Georgis, Anna og Maria, som er Alexis sine forfedre. Vi opplever livet i Pláka og på øya Spinalónga, som er to forskjellige tilværelser. Spinalónga er nemlig ikke hvilken som helst øy, det var på den tiden en leprakoloni. Hvordan dette involverer Alexis sin stamfamilie får vi lese oss fram til i boka …

Vi blir introdusert til mange ulike karakterer, og den autorale fortellerstemmen gjør at vi blir godt kjent med alle av dem. Måten Hislop skildrer karakterene sine er fortryllende, og jeg finner stor glede i hennes måte å bruke språket på. Hun bruker ofte sammenlikninger, metaforer og billedlige skildringer for å beskrive personlighetene til karakterene og miljøet rundt. Språket er levende og originalt med storslåtte beskrivelser av både karakterer og miljøer. Dette gjør at du lettere kan sette deg inn i karakterenes situasjoner.

Bokomslaget sier mye om handlingen i boka, og etter hvert som du leser forstår du bokomslaget bedre og bedre. Selv mener jeg at det var noe kjedelig, på grunn av fargene, men jeg tror at grunnen til fargevalget er for å vise at bokomslaget er et bilde fra fortiden. Tittelen er også noe kjedelig, selv om tittelen Øya dekker store deler temaet. Dette gjør boka noe hemmelighetsfull, og dette kler den ganske godt, siden historien er en eneste stor hemmelighet …

Jeg merket at hele tematikken rundt boka, som spedalskhet og livet på Kreta, ikke er temaer som det blir skrevet så mye om i skjønnlitterære bøker. For meg var Øya et frisk pust, noe nytt og spennende, siden det inneholdt så mye som var ukjent for meg. Derfor vil jeg anbefale denne boka for aldersgruppen 15 år og oppover, siden boka omfatter et så ukjent og spennende tema. Selv mener jeg at personer i alderen 25 – 30 vil finne denne boka mest interessant på grunn av Alexis sitt mål: Å finne ut hva og hvem hun ønsker i livet sitt.

Kort oppsummert så er denne boka en leseopplevelse! Den fanger deg og leder deg gjennom en historie fylt med fordommer, kjærlighet og lidenskap. Samtidig er den meget lærerik, for det er basert på en sann øy og en sann leprakoloni.

Jeg vil gi boka terningkast:

Oppgave 2.

Alexis sin historie og historien til hennes forfedre flettes inn i hverandre, ettersom at fortiden kan ha betydning for hennes framtid. Jeg tolker derfor at det foregår flere parallelle handlingsforløp i boka. Det er flere handlinger i denne boka og vi blir kjent med mange karakterer, med vidt forskjellige personligheter!

Et eksempel er at vi blir vi godt kjent med Alexis sin bestemor Anna. Hun er lettbevegelig og hun har vanskelig for å kontrollere følelsene sine. Hun er aggressiv, og etter hvert som hun og søsteren Maria vokser opp blir det ikke bedre. Anna kan grense til å være ondskapsfull til tider, hun er skadefro og egoistisk. Hun står i sterk kontrast med søsteren som er hjelpsom, rolig og ren i hjertet. Hun og Maria er rake motsetninger. Disse inntrykkene får vi fra både direkte og indirekte skildringer. Det er en veldig klar kontrast mellom søstrene. 

Som sagt fra forrige blogginnlegg: Historien blir ikke fortalt kronologisk. Den veksler mellom fortid og nåtid. I tillegg kan historiene fra fortiden hoppe litt i forskjellig rekkefølge, men dette mestrer forfatteren uten at det blir rotete. For eksempel så blir handlingsreferat mye brukt når fortellerstemmen skal fortelle om hva som har skjedd eller hva som skjer videre.

Forfatteren har tatt i bruk ulike virkemidler når hun har skrevet boka. Hun bruker blant annet sterke skildringer. Hun legger vekt på små detaljer, og bruker mye sammenligninger og metaforer. Skildringene er enestående, forfatteren klarer å få fram lukter og følelser med ord og uttrykk. Min mening er at disse skildringene er noe av det som gjør boka så levende og magisk!

Det er viktig å huske på øya Spinalonga. Det er jo tross alt denne øya som er linken mellom de parallelle handlingsforløpene. I boka blir Spinalonga beskrevet noenlunde slik:

På Spinalonga er det er rester av elegante, italienskinspirerte villaer, hager og endatil butikker som er hjemsøkt av spøkelset av en sykdom Alexis har sett skildret i episke filmer som en levende død.
Det er innlysende at det å være spedalsk, forvist til denne store steinen ute i sjøen, måtte være et av de dårligste utgangspunktene man kunne ha i livet.
Hvis mennesker her hadde vært ulykkelige, hvorfor hadde de da anlagt kafeer. Hvorfor var det en bygning som kunne ha vært byens rådhus? Alexis fornemmer melankoli, men hun ser også et tegn på det normale. Denne lille øya hadde vært et samfunn, ikke bare et sted dit folk kom for å dø. Dette overrasker Alexis.

Før i tiden da Spinalonga var en leprakoloni var det noen av de spedalske som følte det som en lettelse å komme til øya. For ofrene var det en befrielse fra den elendige tilværelsen de hadde opplevd som utstøtte. Her levde folk med forskjellig bakgrunn under samme omstendigheter, uansett om de var fra en velstående familie, eller født i fattigdom. Og selv om det kunne føles ut som om livet hadde gått i mot dem, sloss de likevel for rettighetene sine.

Oppgave 1.

Tittel: Øya
Forfatter: Victoria Hislop
Utgivelse: Norsk utgave à Schibsted Forlag AS, Oslo 2008

 Jeg har begynt å lese Øya av Victoria Hislop! En utrolig gripende og fortryllende bok! Jeg er allerede bergtatt :-)


Her er en kort innledning om hva boka handler om:
Alexis Fielding er 25 år og føler seg håpløst usikker om framtiden. Hun og kjæresten Ed har begynt å skli mer og mer fra hverandre og Alexis er usikker på om Ed er den rette for henne. Er denne arrogante og kontrollerende mannen en hun har lyst til å dele livet sitt med? Alexis tror at det vil hjelpe å søke i sin egen historie og å få vite mer om sine greske røtter. Hun håper det vil hjelpe henne å bli mindre usikker på hva hun vil i framtiden og om hun vil dele den med Ed.

Moren til Alexis, Sofia, har alltid vært tilbakeholden om fortiden, men Sofia erkjenner at Alexis ikke lenger er et barn. Sofia har følt at det har vært umulig i å fortelle noe som helst til datteren sin, og derfor sender hun et brev med Alexis som hun skal gi til en gammel venninne av moren. Alexis reiser til Pláka for å finne denne gamle kjenningen av familien som heter Fotini Davaras. Under dette oppholdet får Alexis vite en hel del om familiens hemmelige fortid, som viser seg å ha en spesiell tilknytning til en meget spesiell øy. Nemlig øya Spinalónga, som tidligere var en leprakoloni! 

Jeg oppdaget tidlig at denne boka har mange hovedpersoner. Derfor har boka en autoral forteller. Handlingen går stort sett ut på tilbakeblikk i Alexis fortid, men viktigst er det om dette vil ha noen betydning for hennes framtid!  

Jeg har en følelse av at forhistorien til Alexis kommer til å være temmelig avgjørende for framtiden hennes. På hvilken måte den vil påvirke henne må jeg fortsette å lese meg fram til. Jeg må si at jeg er på god vei! Jeg er allerede mer enn halvveis i boka og jeg gleder meg til å lese resten!

Forfatteroppgave om Andre Bjerke

Hvorfor velge André Bjerke? Han var jo en humørsyk mann med hemmelighetsfulle trekk. Han er kjent for sin sans for det tradisjonelle, og for sine flotte skildringer av det overnaturlige og det psykoanalytiske. Han var også en mann som alltid lengtet tilbake til barndommen, elsket vitenskap, sjakk og poesi. Han hadde noen fortryllende, gode sider som gjenspeiles i diktingen hans, og noen dystre, geniale sider som han gir uttrykk for i bøkene sine. Han var rett og slett et svært kreativt menneske som elsket å skape og leke med ord. Og med kjærlighet for språket ble han en av Norges mest folkekjære lyrikere.

Jarl André Bjerke ble født 30. januar, 1918 på Grefsen i Oslo. Han vokste opp som enebarn i et kunstnerisk hjem. Allerede som liten var han glad i å skrive og skildre alt han anså som vakkert. Foreldrene hans, Ejlert og Karin Bjerke var begge to kunnskapsrike forfattere, og besteforeldrene ga ham mye bibelopplæring. Dette gjorde ham til en meget kunnskapsrik guttunge. Da familien flyttet til Majorstua i Oslo begynte han rett i 2. klasse, fordi han kunne så mye fra før. For dette ble han mobbet og var mye ensom. Men han hadde ikke noe imot ensomheten, for da kunne han dyrke egne interesser og leke de lekene han selv hadde lyst til å leke.

Denne innstillingen lønte seg etter hvert som han ble eldre og folk rundt ham begynte å interessere seg for alt det spennende han holdt på med. Derfor ble han nokså populær etter at han begynte på realskolen på Fagerborg i 1929. Han ble redaktør for skoleavisen, Spindelvev, og folk ble svært begeistret for hans oppfinnsomme dikting og avanserte skrivekunnskaper.

André Bjerke tilbrakte en del tid sammen med sin fetter Jens Bjørneboe som også er en meget kjent, norsk forfatter. Sammen utviklet de seg til å bli enestående skribenter, begge to.

André Bjerke debuterte i 1940 med diktsamlingen Syngende Jord. Da var han bare 22 år gammel, og diktsamlingen ble mottatt med positiv kritikk. Han var i stor grad påvirket av nasjonalromantikken, og det legges stor vekt på livet og naturen i diktene hans. I 1941 ga han ut sin første roman Nattmennesket, som var inspirert av psykoanalysen, et meget aktuelt tema på den tiden. Boka tar også for seg det gode og det onde i mennesket. Sammen med De dødes tjern, som kom ut i 1942, er det de mest kjente romanene av André Bjerke. Bjerke var en mann for mystikk og skrev alle bøkene sine under pseudonymet Bernhard Borge. De dødes tjern ble filmdramatisert i 1959 hvor André Bjerke selv spilte en av rollene.

André Bjerke var mest produktiv mellom 1940 og 1960, den såkalte etterkrigstiden. På denne tiden ble Norge en velutviklet, industriell stat. Fattigdom, bolignød og arbeidsledighet ble sterkt redusert som et resultat av oppgangen i verdensøkonomien. De første etterkrigsårene var dessuten gylne år for bokbransjen. Det var stor etterspørsel etter bøker, og opphevingen av sensuren under krigen gjorde at flere bøker, som hadde blitt stoppet av sensuren, nå kunne bli publisert. Bokbransjen opplevde derfor mange utgivelser. Mange romaner og noveller tok opp tråden fra før 2. verdenskrig. Populære sjangere var blant annet folkelivsskildringer, historiske romaner og psykologiske – realistiske romaner. I tillegg ble erfaringene fra krigstiden tatt opp i en rekke romaner. Krigslyrikken i tradisjonell form dominerte også de første etterkrigsårene. Modernismen ble mer rådende på denne tiden, noe André Bjerke var sterkt imot. Han mente at modernismen kunne utarte til et smaksdiktatur, altså at man ikke fikk lov til å mene hva man selv syntes var bra litteratur. André Bjerke satt tydelige spor etter seg i norsk etterkrigstid, spesielt innen språkdebatt. I 16 år var han frontfigur i språkkampen. Han var redaktør i tidsskriftet Ordet fra første nummer i 1950 til 1966. Ordet hadde undertittelen: Tidsskriftet for fri sprogutvikling, og var et ”organ” for riksmålforkjempere.

For dette fikk han mange priser og æresbevisninger, blant annet så ble han utnevnt til ridder av St.Olavs Orden. En annen del av André Bjerkes arbeid var oversetting og gjendikting. Han oversatte mye av verdenslitteraturen, blant annet Shakespeare og Goethe. Dette fikk han også mye anerkjennelse for.
Andre Bjerke mestret mye, men når det kom til det motsatte kjønn var han helt håpløs. Det tok lang tid, men til slutt tok han motet til seg, uten så mye hell. Men til tross for sjenertheten hans ble han gift tre ganger. Han fikk tre barn, Vilde, Tone og Espen, sammen med skuespillerinnen Henny Elisabeth Moan. Bjerke var veldig glad i barna sine og dedikerte flere av diktene sine til dem. Men selv om han var en snill og kjærlig far, var han ikke den letteste å ha med å gjøre. Han var ofte deprimert og druknet sorgene i alkohol. I 1980 fikk André Bjerke slag og havnet i rullestol. Der ble han sittende til sin død 10. januar. 1985. Bjerke døde bare 66 år gammel, etter å ha levd et liv fylt med erfaringer. Og som han selv skrev:

Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet:
Amor Fati - elsk din skjebne.

Med hardt skal hardt fordrive

Snøen dala ned frå den kolsvarte og uklare himmelen. Dei våte snøflaka svei og beit seg inn i huda mi. Stjernene brann og gnistra i auga mine. Eg var heilt åleine.
I undring såg eg utover parkeringsplassen. Han låg kald og mørk, og var dekka av snø. Eg tog ein handfull med snø og studerte snøkrystallane. ’Det er nokon magiske mønstre’, tenkte eg med undring. Mørket hadde omfamna himmelen over meg og lyktestolpane var tente. Alt dette fylte meg opp ned ein tomheit, ei dunkel stemning. Kva var det eg hadde gjort? Om eg bare ikkje hadde vore så kald, så hjartelaus … Eg hadde øydelagt for alle. Eg var ein forbrytar, ein kriminell, og fortente å føle hat, svik og nederlag. Mine ugjerningar hadde ytte til mord ..

Eg hadde bare vore 17 år gamal. Jonas, veslebroren min, hadde vore 13 år. Familien vår bestod av Jonas, meg og mora vår. Mor hadde arbeidd hardt for å få endane til å møtast etter at faren vår hadde forlate oss. Ho hadde vore så hjarteknust, øydelagt, desperat og forbanna. Likevel hadde ho kjempa som ein gal for å få retten til å ha oss. Ho hadde halde oss samla og gitt oss kjærleik og tryggleik medan vi voks opp. Eg var stolt over å kalle ho for mor.
Eg derimot hadde alltid vore hard mot dei harde og heilt utan samvit. Eg var brått blitt vaksen, eg var blitt ein kriminell. Å stele, plyndre og drive med utpressing var blitt ein stor del av kvardagen min. Eg var blitt kongen av miljøet mitt, og eg var fornøgd med situasjonen. Mitt høgaste ønske var å leve utan nokon grensar.
Jonas var ein spjæling, eit veikt, lite krapyl. Han hadde ofte fått kjenne på vreiden min, mitt ofselege temperament. Likevel hadde Jonas sett opp til meg. Eg skamma meg over det, eg ville ikkje at nokon skulle ønske å vere som meg. Jonas brukte meg som trøyst i vår mangel av ein far. Han tok etter meg og dreit i heile skulen. Han begynte å stele. Eg huskar han hadde vore så stolt etter ein tur ut på byen.
”Kva er det du gliser sånn for,” spurte eg.
”Du må sjå kva eg har! Denne klokka kostar eigentleg 6000 kroner. Eg har tatt han. Du skal få han av meg,”
”Du som ikkje tørr ein drit, du bare lyg!” svarte eg. Eg lo av ham. Jonas sterra på meg djupt og hatefullt inn i auga. Eg hugsar enno blikket hans. I ettertid har eg tenkt mykje på denne samtalen. Den natta hadde tunga mi vore skarpare enn kniven sjølv. Orda mine fekk Jonas til å lage planar, han ville gjere meg imponert. Han sneik seg ut i vinternattas kalde mørke, gjekk til garasjen og tok motorsykkelen min. Han hadde kopla om motoren, og dessverre fått start på han. Ute på vegen var det glatt, han var dekka av is og snø. Jonas brydde seg visst ikkje. Det må ha gått for fort for ham … Det kom eit smell, det eksploderte i sort! Han hadde krasjet i eit tre. Snøen fortsett å falle og falle som for å si at alt var slutt. I vraket låg liket av veslebroren min … Ein 13 år gamal gut.

Eg vandra vidare, og tenkte korleis livet mitt hadde vore før den grusamme vinteren for fem år sidan. Eg sakna mora mi. Eg kunne enno høyre røysta hennar rope etter meg, rope namnet mitt: Samuel, Samuel! Kva har du gjort?” Eg sakna Jonas. Eg trudde aldri nokon gong at eg skulle erkjenne for meg sjølv at eg sakna den spinkle, bleike, uforsiktige broren min.
Plutseleg innsåg eg at eg hadde vandra bort til kyrkjegarden, der Jonas låg. Eg følte meg sorgtyngd… akkurat i dette augeblikket, hadde eg bare lyst til å grine…
”Gud! Kvifor har du forlate meg?!” skreik eg tomt ut i natta. Eg kjente meg så ynkeleg. Verda var plutseleg så fortryllande, så altfor vakker. Eg var ikkje god nok. Eg var ikkje verdig. Eg lengta etter å finne ei meining med det heile, noko tydingsfullt. For ein skal tåle mykje frå vogge til grav, det hadde eg alltid fått høyre av mora mi. Likevel følte eg akkurat no at eg stod naken og uferdig i ein framand verd, utan veslebroren min ved mi sida.

Den lille prinsen

Jeg fant, jeg fant! Dette er en gammel bokmelding fra ungdomsskolen om Den lille prinsen, en av mine absolutt favorittbøker.    

Skrevet og illustrert av Antoine de Saint-Exupéry

”En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet,”

Den lille prinsen, på fransk Le petit prince, er en av den franske piloten Antoine de Saint-Exupérys mest berømte bøker. Den ble utgitt for første gang i 1943 av forlaget Reynal & Hitchcock, både på orginalspråket fransk og som oversatt til engelsk. Grunnen til at boka ble utgitt av et amerkansk forlag var at Saint-Exupéry befant seg i New York da han skrev Den lille prinsen. Boken ble oversatt til norsk av Inger Hagerup i 1962 og utgitt av forlaget Aschehoug.

Antoine Jean-Baptiste Marie Roger de Saint-Exupéry ble født i Lyon i 1900 og døde bare 44 år gammel. Det skyldes av at han forsvant over Middelhavet under ett flygeoppdrag for de allierte under 2. verdenskrig den 31. juli. 1944.

Romanene han skrev hentet ofte sine tema i fra flygningen. Det samme gjelder fortellingen om Den lille prinsen. Innholdet er lagt opp som en reportasje der Saint-Exupéry selv er hovedpersonen i fortellingen. I boken opptrer forfatteren som flygeren Saint-Exupéry, som ser tilbake på sine memoarer fra en flyulykke i Saharaørkenen. En liten prins dukker plutselig opp fra intet der hvor Saint-Exupéry har nødlandet flyet sitt. Resultatet av møtet mellom den voksne og fornuftige Saint-Exupéry og den lille, nysgjerrige og underlige prinsen er et kjærlig og lærerikt vennskap. I løpet av mange dager lærer Saint-Exupéry hvordan han skal bli kjent med den lille prinsen, og til gjengjeld opplever han å bli bedre kjent med seg selv. Den lille prinsen forteller at han kommer fra en annen planet (som Saint-Exupéry velger å kalle Astroide B612) , som er bitteliten. På planeten eier den lille prinsen to levende vulkaner og en død vulkan, i tillegg til en selvopptatt blomst som han elsker høyt. Men den lille prinsen føler seg ikke erfaren nok og bestemmer seg for å reise ut i universet for å lære mer om livet. På hans reise støter han på en enslig konge, en forfengelige mann, en dranker, en forretningsmann, en lyktetenner og en geograf, som alle bor på hver sin planet . Han opplever disse voksne som helt ualminnelig merkverdige og fortsetter reisen til jorden. Den merkeligste opplevelsen har han på jorden hvor han snakker med blomster og dyr før han møter Saint-Exupéry.

Den lille prinsen er som en barnebok skrevet for de voksne. Det er mer enn bare ett eventyr, og mye av hensikten er å minne de voksne på at også de engang har vært barn. Saint-Exupérys illustrasjoner er en viktig del av helheten i fortellingen og gjør den mer levende.

Fortellermåten er filosofisk og tankevekkende. Den tar opp vanskelige problemstillinger, som for eksempel hva som er viktig og hva som er uviktig i livet. Det er ikke uten grunn at Den lille prinsen er en av de mest leste bøkene i hele verden. Denne boken bør leses flere ganger i løpet av livet. For hver gang vil du lære noe nytt om deg selv og bli en erfaring rikere.

”For det er tiden du har kastet bort på rosen din, som gjør den så viktig for deg,”

Mitt første innlegg!

Hei! Jeg heter Hannah Therese og er elev ved Vågen VGS, på Dramalinja.
Hensikten med denne bloggen er at den skal brukes i Norskfaget. :-)

PS. Jeg slenger inn et bilde av katten min, fordi jeg fikk lyst :-)